Ad altiora tendo

Jeg er så lei den setningen. At barn er så slemme med hverandre. Jeg sier ikke at jeg har hatt det så forferdelig mye verre enn andre. Jeg sier ikke at jeg ikke så andre ble mobbet og. Men: det skjedde med meg. Og noen ganger, selv om det er lenge siden, går det kaldt ned over ryggen på meg den dag i dag. Jeg blir sur og grinete, utrygg og redd og stoler ikke på mine egne beslutninger. 

En ting er jeg helt klar på. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke går på ungdomsskolen i dag. For sosiale medier var ikke så innfløkt i min tid. Vi hadde nettby og blink, og det var egentlig ganske koselig. Vi skrev lange stiler om hverandre på nettby, under en beskrivelse over "hvordan kjenner du denne personen" og alle kunne lese det. Hadde du en dårlig dag, så var det mye godt og lese der for å si det sånn.

Men mobbing i min tid (ikke at så mye har forandret seg på 10-12 år..) var at det skjedde face to face. Noen ganger skjedde det at det ble slåsskamp og. Jada, til og med jentene. Øredobber ble revet ut, tatt rett ut fra en Hollywood stor film, bare dette: dette var blodig alvor og ikke for underholdningens skyll.

Det skjedde på barneskolen og. Jeg husker en situasjon der det er noen andre enn jeg som er offeret. Der en person, som var dødsflink og lage mat, hadde laget pizzasnurrer. Vi var en gjeng på 5 stykker. Med 3 års aldersforskjell. Jeg var i midten, om det har noe og si. En jente bestemmer seg for at en ikke er bra nok. At hun er så rar at hun fortjener og få pizzasnurren sin saltet. Det ble dekket på til alle fem, og det ble passet på at den ble servert til riktig person. Jeg har ikke fått med meg dette at den er saltet, for jeg har vært på et toalettbesøk. Noen hvisker det i øret mitt når jeg kommer inn igjen. Og det er stille. Vi spiser og prater, matlysten min forsvant. Hun har bare tatt et par biter.. Så begynner det "var det godt?" "joo?." "hvorfor spiser du ikke da?" "har ikke lyst på?." "vet du hvor frekt det er, når du blir servert så gode snurrer, at du ikke spiser opp?" "du kunne ha takket nei? nå må den kastes" "du har jo spist på den, så spis opp nå." Jeg får heldigvis nok. Tar jenten i hånden, sier "Ha-ha nå er spøken over, det er nok nå. Kom så går vi." og drar henne med meg. Jeg kler på henne yttertøyet i gangen. De ler. De ber oss om å bli litt til. At det bare var tull. Trenger ikke å bli sure da!

Vi går til et kryss. Ene veien er hjem til meg, andre er til henne. Jeg sier at jeg kan følge henne hjem, eller så kan vi gå hjem til meg. Det er mye kortere til meg. Men hun vil ikke. Hun vil hjem, og være alene. Og alt i meg sier at jeg gjorde feil. Men jeg lot henne gå hjem alene, med tårene i øyekroken, gav jeg henne en klem og sa at du vet hvor du finner meg om du ombestemmer deg?

Illustrasjonsfoto fra nettet

Noen år senere og vi skal begynne på ungdomsskolen. Vi bodde på et veldig lite sted. Vi var 6 stykker i klassen. 5 jenter og 1 gutt. No kidding! Og vi skulle bli 120 elever bare i klassetrinnet vårt alene. Miljøsjokk? Ikke i det hele tatt. Læreren vår gjorde det beste for å forberede oss. Vi kom til å møte masse nye venner, og: Mobbing. Vi lovet hverandre at vi skulle passe på hverandre. Hvor mye løgn det var i denne avtalen, kom jeg til å lære innen få måneder.

Jeg kom i klasse med 2 andre jenter fra klassen min. Og ene er jenten som saltet pizzasnurren for mange år siden. Jeg trenger vel ikke å si at vi ikke akkurat hadde sånn kjempe mye med hverandre og gjøre, men det av andre årsaker og. Men i alle fall. Denne jenten hun får seg en vennegjeng i klassen. De er bråkete og vulgære. Røyker, snuser, drikker. Jeg sier ikke at jeg ikke var frekk eller sånn. Men du vet hvordan gjengen er om du tenker deg om. Den andre jenten er kjempe smart. Hun er nesten et vandrende leksikon, og kan og kverulere på de minste detaljene. Jada, travelt. Men hun er også snill. Jeg får meg en venninne. Verdens beste, om jeg så må si det selv. Vi var oss to. Hun var min stein for å si det sånn. Tryggheten i klasserommet. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort, eller hvor jeg hadde vært uten henne.

Den bråkete gjengen likte og fortelle andre hvor skapet skulle stå. De fortalte deg om du var feit. Om du var rar. Om du var for feminin. Om du var ulik dem. De var sjefene. Det var bare sånn. Og en dag, da ser jeg en jente presse den smarte jenten til å hjelpe henne med og jukse på en prøve. Så når prøven er ferdig sa jeg fra. Til jenta altså?! Hvor jeg fikk mot i fra, det er jeg ikke sikker. Jeg kan være litt tøff i trynet, i alle fall tilsynelatende, jeg har ben i nesen heter det vel. Så jeg sa fra om at jeg ikke likte at de brukte henne, at det ikke var greit og jukse. Så slenger jeg ut av meg noe sånt som "finn dere noen andre og plag" og egentlig hintet til at vi skulle passe på hverandre. De bråkete elevene ler? Bare dem viste hva fremtiden min kom til å se ut de neste 2-3 årene? Den smarte jenten, hun ble irritert på meg og mente hun hadde kontroll. At det var helt unødvendig av meg og blande meg.

Så begynte de på meg. Detaljer akter jeg ikke å gå inn i. Men de var slemme. Kom med kommentarer i gangen. I klasserommet, både med og uten læreren tilstede. De kunne stå klar bak et hjørne og vente på meg og venninnen min. De viste alltid hvordan de skulle få slengt en kommentar eller gjort oss vondt. Ikke fysisk.. Ikke vold mot meg i alle fall. Derimot hente det at de var voldelige mot venninna mi, men hun var sterk, så henne greide de sjeldent å ta uten å få noen slag selv.

Jeg lot dette skje? Eller? det føles i alle fall sånn ut. Jeg sa jo aldri i fra til dem. Jeg bad dem aldri å slutte. Jeg sa aldri i fra til noen. Jeg gav aldri uttrykk for at jeg hadde det vondt. Til jeg kom hjem. Da senket jeg skuldrene og slappet av. I noen timer før mamma kom hjem. Da ble det et mas (føles slik ut) om at jeg måtte hjelpe til hjemme, komme meg mer ut blant venner, få flere venner, ta meg sammen! Jeg gikk på dans; jazzballet & moderne-dans i en gruppe og klassisk ballett i den andre. Jeg gikk på korps. Jeg trente håndball og jeg gikk på 4H. Men etter vært som tiden gikk, mistet jeg motivasjonen til å holde på. Så jeg slutta gradvis med alt. Til mamma store frustrasjon. Så lat jeg var. Ta meg sammen måtte jeg! Det var jo bare og bite tennene sammen! Til mamma sitt forsvar; hun viste omtrent ingenting. Jeg sa aldri noe til henne.

Upset Teenage Girl With Friends Gossiping In Background; Shutterstock ID 55159315; PO: aol; Job: production; Client: drone
Illustrasjonsfoto fra nettet

Fast forward, til da jeg endelig fikk nok. Mamma og pappa hadde vært på tur til Paris, Frankrike, og jeg fikk en fin boblejakke av dem når de kom hjem. Klassen var delt i to. Noen hadde kunst og håndverk, resten hadde sløyd. Jeg tilhørte sløyd-gjengen. Venninna mi den andre. Og jeg var alene blant mobberne. Uggen i magen, nervøs. Jeg hadde mensen husker jeg. La et truseinnlegg i lommen på jakken fra Paris. Gud jeg var stolt over den. Noen fikk med seg hva jeg la i lommen. Noen avledet oppmerksomheten min. Noen klippet opp jakkelommen. Tok ut innholdet. Kastet det ut i klasserommet, der de store og populære guttene også satt. "HAHAHAHA, se hva hun har da!" latteren.

Jeg stopper og puste noen minutter. Jeg er sikker på at tiden står stille. Lenge. Jeg overrasker meg selv. Jeg marsjerer rett bort til denne gjengen og denne gangen er det jeg som fortelle hvor skapet skal stå.

Dette er det siste dere noen gang kommer til å gjøre meg. Tro meg. Jeg skal sørge for at barnebarna dere får vite for noen drittsekker dere er!

Før jeg snur på hælen og marsjerer inn på jentetoalettet. Uten noen plan. Venninna mi kommer løpende etter meg. Hun har fått med seg alt. Hun var sånn som holdt et øye med meg, gikk suksessivt mellom klasserommene, de lå nesten vegg i vegg. Jeg strigråter. Sier jeg slutter. Orker ikke mer. Jeg skal aldri komme tilbake på denne drittskolen. ALDRI.

Men hun, hun gir meg mot. Hun er trygg. Hun backer meg opp. Og overtaler meg til å gå til rektor. Og det verste var at jeg gikk med på det og! Marsjerte opp på rektors kontor, uten og banke på døren (Bad to the bone) sier jeg at dersom hun ikke får slutt på mobbingen på denne drittskolen i dag. Så sørger jeg ganske enkelt at hun ikke får jobbe i barnehagen en gang! Ringer se og hør, dagbladet og vg. Gud hjelpe meg kongen om jeg så må! For nå gikk begeret over. På litt under 2 minutter var det jeg, venninnen min, rektor, vise rektor, kontaktlæreren vår og læreren i sløyd tilstede på rektors kontor. De prøver og skyve venninnen min ut. Men jeg nekter. Hun skal være der, holde meg i skinnet. Sørge for at jeg får sagt alt. Og de går med på det. Jeg forteller dem alt. Skjelvende. Men legger ikke skul på noe. Kontaktlæreren min står der noe paff. Sier noe om at hun ikke viste.

DA blir venninna mi sur. Sier til henne hva er det vi gjør hver forbanna fredag i klassens time? Nei? Tar opp dagsaktuelle saker og ting som vi lurer på, enten i fellesskap eller så kan vi og skrive det i loggboken. Vi førte logg hver fredag. Skrev ned ting vil lurte på, om det var noe, og kunne få et svar. Jeg skulle gjerne ha likt og sett loggboken min og venninnen min sin. Det hadde nok vært natt og dag i detaljene.

Venninnen min fortsetter med at hun gir læreren vår tillatelse til å gjengi hva hun har skrevet i loggboken sin. Men da vrir læreren vår seg unna? "Det er jo taushetsbelagt. Hun kan ikke bryte tausheten sin." Joda, det sier venninna mi at hun kan, for hun gir henne lov. Men hun kan ikke si hva som står der, om det er for hun ikke har lyst eller om det er fordi hun ikke husker 1 av 30 elevers loggbok det vet jeg ikke. Men hun signerte med navnet sitt hver gang. Venninna mi kan fortelle at hun har skrevet ned alt hva de har sagt og gjort mot oss. Til og med ting som har skjedd uten for skoletid.

Unskyldningen fra læreren min:

"Jeg viste det ikke. Jeg viste ikke at du ble mobbet. Så det aldri på deg. Du har alltid hatt venner. Du har alltid turt og svare i klasserommet. Rekker opp hånden. Du svarer for deg." Jeg så med andre ord ikke ut som noe "klassisk" eller "typisk" håndbok-mobboffer. "Jeg fikk jo med meg enkelte ganger at de slengte kommentarer, men jeg kunne ikke gå å spørre deg om du følte deg mobbet. Legge ordene i munnen på deg. Og om du svarte ja på at du følte deg mobbet, da hadde det blitt så store konsikvenser for dem du kanskje var litt sur på?."

Ikke gjengitt ordrett, men ganske nære. På dårlige dager føler jeg det at hun passet bedre på mobberne enn meg. At det var så enkelt og ikke gjøre noe. Selv om hun burde. Men det kan man ikke gjøre noe med.

Løsningen til læreren min:

Jeg og en av mobberne mine måtte sette oss ned og prate sammen. Der jeg endte opp med og sitte og høre på hvor fælt hun hadde det hjemme. "jeg har hatt det verre enn deg, og derfor var jeg stygg med deg"- en samtale jeg føler skulle godtgjøre hvorfor hun mobbet meg. At det skulle liksom gjøre det greit.

Jeg møtte opp på reuinionen til skolen. Med stor tvil. Det gikk greit. Men takker Gud for at det er noen år til neste gang. Men igjen. Jeg sier ikke at jeg har hatt det verre enn andre. Jeg sier dette mest for å sette fokus på at ikke alle ser ut som offer. Ikke alle oppfører seg etter en håndbok. Og det er nettopp det som gjør mobbing så vanskelig. Det finnes ingen A4 for mobbing. Ingen lærebok. Ingen. Alle opplever det forskjellig. Alle tåler det forskjellig. Alle reagerer forskjellig. Og det er sånn det er og være menneske. Men... Ikke overse. Ikke la det bli sånn at det er lettere og ikke gjøre noe, fremfor å gjøre noe! Vis at du ser. Vis at du bryr deg. For i min verden var det nettopp de som så på, som ikke gjorde noe, som snudde ryggen til. Det var værst. 

#mobbing #mobbere #løsning #samtale #lærer #ungdomsskolen #offer #vismot #mot #venner #vennskap #gjennomtyktogtynt #trygg #trygghet 
 

2 kommentarer Skjul

Victoria Larsen

10.01.2017 kl.23:36

For et bra skrevet innlegg! :)
Henniie

10.01.2017 kl.23:47

Takk <3

Skriv en ny kommentar

hits